Biografisk litteratur

Hvor går grensen mellom det biografiske og fiksjonen i en tekst? Mange forfattere skriver om personer som kan minne om dem selv. Noen hevder til og med at det er seg selv de skriver om. Men for å kunne plasseres i genren fiksjon, må jo noe være oppdiktet. Disse bøkene kan være vanskelige å få grep om fordi man ikke vet hva man skal stole på, hva som er sannhet og hva som er løgn. Blir en bok mer troverdig når den har fått et slags faktastempel? Hvordan forandrer lesemåten vår seg når vi får en skjønnlitterær bok i hendene som påstår at den er sann eller handler om virkelige personer? Flere av forfatterne bruker fotografier for å gi signaler om ekthet.
 

Ting å tenke på mens du leser:

  • Hvilken effekt får det på leseropplevelsen når vi vet at det vi leser er sant?
  • Eller at alt er oppdiktet?
  • Hva med når vi vet at noe er sant og noe er oppdiktet, uten at vi vet hva som er hva?
  • Hva kan være grunnen til at mange skriver om egne opplevelser?
  • Hva skjer med en tekst når forfattere blander det selvbiografiske med fiksjon?

 

Bøker:

Kenneth Moe: Rastløs (2015)

Eline Lund Fjæren: Klokken og sengen (2015)

Leonard Ibsen: Jar (2015)

Ari Behn: Entusiasme og raseri (roman 2006)

J. M. Coetzee: Barndom- Ungdom - Sommer (trilogi, Sør. Afr.)

Thomas Espedal: Imot naturen (2011)

Nikolaj Frobenius: Teori og praksis (roman 2004)

Beate Grimsrud: En dåre fri (2010)

Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned (2010)

Vigdis Hjorth: Om bare (roman 2001)

Edvard Hoem: Mors og fars historie (roman 2005)

Espen Haavardsholm: Gutten på passbildet (roman 2004)

Karl Ove Knausgård: Min Kamp, bind 1-6

Frank Lande: Frank Lande (roman 2006)

Åsa Linderborg: Meg eier ingen (2008)

Erlend Loe: L (1999)

Lars Ramslie: Destroyer (roman 2000)

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Monstermenneske (2012)

Dag Solstad: 16-07-41 (roman 2002)

 

Klassikere:

Paul Auster: Ensomhetens grunn (roman 1998)

Truman Capote: Med kaldt blod (roman 1966)

Marguerite Duras: Elskeren (roman 1984)

temabilde: