Det sies ofte at enhver god fortelling har et snev av sannhet i seg, og der ligger kanskje kilden til den historiske romanens evige popularitet, for det er nettopp kjernen av sannhet som definerer denne sjangeren. Kort fortalt kan man si at en historisk roman er basert på sanne, historiske hendelser fra eldre tider, hvor enkelte av karakterene og hendelsene er historisk korrekte, mens andre er oppdiktede.
Den historiske romanen starter der historiefaget slutter, og forfatteren står fritt til å spekulere og dikte der forskningen ikke fører fram. I stedet for å slå oss til ro med at Olav den hellige døde på Stiklestad, kan den historiske romanen gi oss innblikk i hans siste tanker og kanskje kaste nytt lys på hvorfor han satte seg fore å kristne Norge. En og annen historisk ubetydelighet vil sikkert få sin renessanse, og det er nok rom for en tidligere ukjent stormende forelskelse også, det hele svært underholdenede, men ikke nødvendigvis historisk korrekt. Det er nrettopp dette som er den historiske romanens styrke, muligheten til å gå inn i en annen tid og gi oss innsikt i hvordan forholdene var, hva som motiverte menneskene på den tiden og hva de trodde på.
Ting å tenke på mens du leser:
- Hva gjør dette til en historisk roman?
- Hvordan er styrkeforholdet mellom fiksjon og fakta?
- I hvilken grad er forfatteren tro mot de historiske kildene?
- Passer romankarakterene handlinger, språk og tanker inn i sin historiske sammenheng?
- Finner du eksempler på anakronismer (feil i datering av begivenheter, særlig ved at man innfører yngre detaljer i skildring av eldre tider) i boka?
Bøker:
Ingeborg Askeland: Margretesirkelen
Tor Åge Bringsværd: Gobi-serien
Kurt Aust: Vredens dag, Kaos og øyeblikkets renhet
Aina Basso: Ingen må vite, Fange 59. Taterpige
Tor Bomann-Larsen: Livlegen
Toril Brekke: Drømmen om Amerika
Magnhild Bruheim: Trolldomskraft
Jan Ove Ekeberg: I sverdets tid, Kongedrapene
Anne Karin Elstad: Folket på Innhaug
Terje Emberland: Edderkoppen, Stormlaget
Jan Guillou: Veien til Jerusalem , Tempelridderen , Riket ved veiens ende
Gaute Heivoll: Kongens hjerte
Carsten Jensen: Vi de druknede, Siste reise
Kim Leine: Avgrunnen
Preben Mørkbak: Eirik Raude
Atle Næss: I himmelens tjeneste
Bente Pedersen: Mannen som fløy, Et reir av kvinnearmer, Harpunsønnene
Erling Pedersen: Den gale enke, Kongens merke
Tatiana de Rosnay: Huset du elsket
Asbjørn Rydland: Drakeguten
Steffen Sørum: Reisen til det hellige land
Berit Vatne Vik: Dagen om natta
Erik Ødegaard: Jarlesønnen
Klassikere:
Johan Falkberget: Christianus Sextus, Nattens brød
Erik Fosnes Hansen: Falketårnet
Torill Thorstad Hauger: Sigurd Dragedreperen
Sigrid Undset: Kransen, Husfrue, Korset