“En person har en spiseforstyrrelse når vedkommendes tanker, følelser og atferd i forhold til mat, kropp og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten.” (kilde: Wikipedia)
I dag blir det stadig gitt ut nye personlige beretningar om spiseforstyrrelser og andre psykiske lidelser. Bøker som har vekket mye oppmerksomhet i media i år er bl.a. Kristine Getz’ personlige beretning “Hvis jeg forsvinner ser du meg da?” og Linnea Myhres roman “Evig Søndag”. Begge disse jentene har i lengre tid blogget om både det å ha spisevegring og psykiske lidelser.
På 90-tallet ble dette temaet tatt mye opp i ungdomsbøkene, både fordi skjønnhetsidealet på denne tiden ble sterkt forandret med altfor tynne supermodeller, og fordi spiseforstyrrelser ofte starter i ungdomsårene. I 1994 ble den kjente dikteren Arild Nyquist nominert til Nordisk råds litteraturpris for sin selvbiografi “Ungdom”, som handler om ungdomsårene hans der han utviklet spiseforstyrrelse pga store psykiske påkjenninger som bl.a. dødsfall i nær familie.
For hva er det som gjør at noen utvikler spiseforstyrrelser? Det er like mange grunner til dette som det er personer som har det. For noen handler det om kontroll, for andre om å nå et umulig ideal. For noen er det mer som en besettelse etter en tilfeldig kommentar fra en forbipasserende.
Forslag til problemstillinger:
- På hvilke måter blir sykdommen presentert i bøkene?
- Hvordan virker sykdommen på personene rundt personen som er syk?
- På hvilke måte spiller psykisk ustabilitet inn på spiseforstyrrelser i bøkene?
- Hva er det personene ønsker å oppnå?
- Hva vil det si å ha kontroll?
Bøker:
Kristin Friis: Familiesykdommen (2017)
Ingunn Aamodt: Beistet (2012) (ungdomsroman)
Sofi Oksanen: Stalins kyr (2003)
Line Baugstø: Speilbilder (1997)
Jenefer Shute: Naturlig størrelse (1992)
Susanne Agerholm: Hvitt porselen (1996)
Hege Arstad: Føkka opp (2015)
Kjersti Scheen: Månefeen (1993)
Laurie Halse Anderson: Vinterjenter (amr.) (2009)
Ragnfrid Trohaug: Frå null til no (2001)
Linnea Myhre: Evig søndag (2012)
Mette Karlsvik: Vindauga i matsalen vender mot fjorden (2005)
Simon Stranger: Barsakh (2009)
Bente Clod: Body effex (2006)
Mariangela Johansen Cacace: Himmelstøv (2007)
Arild Nyquist: Ungdom (1995)
Kristine Getz: Hvis jeg forsvinner ser du meg da? (2012)
Klassikere:
Jon Peter Rolie: Siste eventyr (1979)
Knut Hamsun: Sult (1890)
Bokomtaler:
Anderson: Vinterjenter (2010)
Lia og Cassie var bestevenner, dei var ”partners in crime”. Det er berre det at Cassie er død. Og før ho døde hadde ho ringt til Lia. 33 ganger hadde ho ringt. Og Lia hadde ikkje tatt telefonen.
Dei hadde hatt ein stor krangel for nokre månader sidan, og hadde ikkje prata saman sidan. Berre fordi foreldrene til Cassie ikkje syns Lia var noko bra venninne for ho. Fordi dei hadde ein stille konkurranse om kven som kunne bli tynnast, og ein konkurranse Cassie hadde vunne no.
Detter er boka om Lia. Lia slit med dårlig samvittighet etter at Cassie døde heilt aleine på eit motellrom. Kunne ho gjort noko anna om ho hadde tatt telefonen? Lia har anoreksi, og er svært, svært nøye med kva ho får i seg. Ho ser kaloriar på alt ho puttar i munnen, og som regel får ho ikkje til å svelge det. Cassie hadde bulimi, og saman gjorde dei alt dei kunne for å bli så tynne som mulig, for å bli kalde, tynne, vinterjenter.
Dette er ei veldig sterk bok om vennskap og muffins, og om viljestyrken til å satse på livet.
Frå null til no av Ragnfrid Trohaug (2001)
Jo er fotballtalentet, skolelyset og lærardottera som aldri har sett faren sin. Ho har alltid måtte leve opp til dei store forventingane som mora Siri har lagt til ho.
Siri reiste til England for å studere då ho var ung, og der traff ho ein mann som mor hennar (bestemor til Jo) såg kysse ho på ein togstasjon. Jo veit at det er han som er faren hennar. Men Siri seier at faren hennar ikkje lever lenger. Dette trur ikkje Jo noko på.
Siri krev mykje av Jo. Krev at ho skal vera flink, krev at ho skal væra like flink som ho sjølv. Ho den perfekte engelsklæraren som aldri gjer noko feil. Jo prøver, ho prøver så godt ho kan å få kontroll. Men det einaste ho klarar å kontrollere er det ho puttar i munnen sin, eller det ho lar være å putte i munnen sin. Siri ser ikkje at Jo held på å forsvinne, ho ser ikkje korleis Jo har det og kva ho slit med. Men heldigvis er det nokon andre som ser det..
I boka møter me Jo der ho er på ein institusjon og tenker tilbake på korleis ho havna der, og på at ho ein gong for alle lyt ta eit oppgjer med mor si.
Dette er ei bok om kontroll og om familie. Om mørke familiehemmelegheiter som ein dag kjem fram i lyset. Om forventningar og krav og om det å bry seg om sine nærmaste.