Sport

Da Zlatan Ibrahimovic ga ut sin selvbiografi i 2011, var få forberedt på hvor kritikerrost og populær den skulle bli. Jeg er Zlatan ble revet vekk fra butikkhyllene og toppet utlånlistene på bibliotekene. Suksessen var ikke knyttet til Zlatans navn alene, vel så viktig var samarbeidet med den dyktige forfatteren David Lagercrantz, som bidro med å få fram Zlatans karakteristiske stemme også i bokform. Boken viste fram det store, litterære potensiale som finnes i sportsverdenen. Men hva slags posisjon har sport i litteraturen? Hver eneste dag fylles avisene og tv-kanalene med sportsnyheter og sportssendinger. Norge er en sportsgal nasjon og sport spiller en viktig rolle i mange liv. Enten vi følger med ifra tv-stuen eller om vi er på stadion og heier fram våre favoritter. Eller om vi selv deltar aktivt i klubber, som utøvere eller som frivillige. Idretten har også blitt en av landets viktigste integreringsarenaer, der folk møtes på tvers av kulturer og opphav.

Men gjenspeiles dette i den norske litteraturen? Nei, ikke i særlig stor grad. Et eksempel: Hvorfor har vi så få skjønnlitterære bøker der vår nasjonalsport, langrenn, spiller en fremtredende rolle? «Sportsbøker» har lenge hatt et dårlig rykte, men en bok med sport som ett av temaene, handler ikke bare om høye lønninger, dyre biler og trofeer. Det ser vi gode eksempler på i flere sakprosautgivelser. En bok som Jeg er Zlatan viser hvordan fotball innvirker på andre deler av livet. Fortellingen om Zlatan handler også om identitet, klasse, kulturmøter, oppvekst og språk. På samme måte som Claus Lundekvams biografi En kamp til, ikke bare er en beretning om livet i Premier League, den handler like mye om rus, avhengighet og kampen mot de mørke kreftene i mennesket. Både her hjemme og i utlandet ser vi en utvikling der det kommer flere kvalitetsutgivelser om sport fra forlag som satser på sakprosa. I skjønnlitterære miljøer har sport blitt ansett for å være noe lavkulturelt og ikke verdig en plass i «den gode litteraturens» selskap, med noen unntak.

Hvis vi ser over Atlanteren, til USA, oppdager vi at sport har en sterk posisjon, der anerkjente skjønnlitterære forfattere som Philip Roth (baseball), Norman Mailer (boksing), Joyce Carol Oates (boksing) og John Irving (bryting) alle har skrevet om sport. I Norge trekkes vanligvis Jon Michelet og Dag Solstads sakprosabøker om VM i fotball (1982-1998) fram som de første, viktige utgivelsene om sport. I tillegg finner vi en og annen enkeltutgivelse. En av våre fremste poeter, Jan Erik Vold, har skrevet en diktsamling om skøyter, og i flere av Thorvald Steens oppvekstromaner, er skihopping en eksistensiell del av hovedpersonens liv. De siste årene har det også kommet flere eksperimentelle diktsamlinger med sport som motiv og tema. Endre Ruset har skrevet haikudikt om den japanske skihopperen Noriaki Kasai, Oddveig Klyve har gitt ut en diktsamling om fotball og Jon Ståle Ritland har skrevet dikt om sin store lidenskap, tennis. Noe som tyder på at flere skjønnlitterære forfattere våger å ta sporten inn i diktningen.

Ting å tenke på mens du leser:

Hva slags historier fortelles når sport er tema i skjønnlitteraturen?
Får forfattere frem andre dimensjoner ved sport enn det journalister klarer?
Hvordan fremstilles eksistensielle temaer som identitet og mening i litteratur om sport?
Hvordan skildres sport i poesien?
I biografiene til sportsstjerner finnes vi ofte oppvekstskildringer, hva forteller utøverne om kulturene og samfunnene de vokser opp i?

Romaner:

Mikkjel Fønhus: Skiløperen

Odd Harald Hauge: Everest

Nick Hornby: Tribunefeber (eng)

Tim Krabbé: Sykkelrytteren

Norman Mailer: Kampen

Joseph O’Neill: Nederland

David Peace: Rød eller død

Thorvald Steen: Vekten av snøkrystaller og Det lengste svevet

Steffen Sørum: Legg cricket på is

Poesi og kortprosa: Eduardo Galeano: Fotball i sol og skygge

Oddveig Klyve: Ballistisk